-Kvinneforeningene var en vei ut i det offentlige rom for mange kvinner i siste halvdel av 1800-tallet. De ledende misjonskvinnene mente at de som kvinner hadde fått et kall fra Gud til å ta ansvar i kirke og samfunn. Vi kan gjerne kalle dem misjonsfeminister.
Det sa Kristin Fjelde Tjelle fra Misjonshøgskolen i Stavanger i sitt foredrag med tittelen "Misjon som kvinnesak". Hun har satt seg grundig inn i kvinneforeningenes fremvekst og betydning for kvinner i Norge. På det meste var det 4500 kvinneforeninger her i landet, og ingen andre "kvinnebevegelser" her i Norge kunne måle seg med dette. I 1904 fikk kvinner stemmerett på Norsk Misjonsselskaps generalforsamling. Denne stemmeretten kom 9 år før alminnelig stemmerett for kvinner .
Progressive misjonskvinner
Misjonskvinnene fremhevet Luthers lære om det allmenne prestedømmet og Luthers oppvurdering av familielivet som en teologisk begrunnelse for å engasjere seg. Den bibelske fortellingen om den flittige Martha og den ettertenksomme Maria ble også brukt aktivt for å vise at det var bruk for kvinnene på ulike måter i kirke og samfunn.
Blant de toneangivende lederne i misjonens kvinnebevegelse, var prestekone Gustava Kielland i Lyngdal i Vest-Agder som stiftet den aller første kvinneforeningen i 1844. Andre kjente navn var Henny Dons, Marie Sinding, Marie Anker og Bolette Nissen Gjør, sistnevnte leder for "Kvinnemissionen".
- Disse kvinnene ble nok oppfattet som ganske progressive på den tiden, og de måtte tåle en del ubehageligheter fordi de stod fram som kvinnelige ledere, fortalte Kristin Fjelde Tjelle.
Likhetsprinsippet
På konferansen 2.-3. november bidrog flere historikere. Trond Berg Eriksen, professor emeritus, var blant dem. Han understreket det religiøse likhetsprinsippet som Luther innførte.
-Men dette var en likhet basert på menneskets uverdighet, ikke på dets verdighet. Alle var uten forskjell overfor Gud, og ingen kunne gjøre seg selv fortjent til Guds nåde. Dette likhetsprinsippet forbereder på en måte den demokratiske utviklingen i Europa, sa Berg Eriksen.
Han fremholdt også at Luthers oppvurdering av arbeidet og ekteskapet som et kall, bidrog til å påvirke samfunnet i århundrene som fulgte.
-Ingen folkebevegelse
Samtidig var reformasjonen ingen folkebevegelse i Norge. Den var etter Berg Eriksens oppfatning heller et overgrep overfor folkereligiøsiteten, der bildene og ritene hadde vært sentrale. Nå var det det skrevne og talte ordet som skulle være i sentrum. Men i Norge tok det lang tid for troen ble personliggjort. Først med pietismen og Hans Nilsen Hauge to-tre hundre år etter Luther begynte dette å skje.
-Her er vi samtidig ved et paradoks. Luther talte for en individuell og personlig tro. Samtidig ble statskirken en av reformasjonens resultater, og statsreligionen er jo en trussel mot nettopp den personlige troen, understreket Berg Eriksen.